Derfor slutter Kjell Ola Dahl å skrive krim

Kjell Ola Dahl er kjent som en stilsikker og kresen krimforfatter. Han roses av kritikere og er oversatt til mange språk. I 2000 fikk han Rivertonprisen for suksessromanen En liten gyllen ring. Derfor forbløffet det mange da Kjell Ola - som for øvrig er nytt medlem i Det litterære Råd i Forfatterforeningen - kunngjorde at han vil slutte å skrive krim. Vi tok en prat med ham om krimsjangeren spesielt og litteratur generelt.

(TE=Tom Egeland, KO=Kjell Ola Dahl)

TE: Til Aftenposten har du sagt at du forlater krimsjangeren. Hvorfor?

KO: Det har ganske enkelt med motivasjon å gjøre.

Det er et paradoks. Men samtidig som jeg antakeligvis blir mer banal ettersom tiden går, stiller jeg større krav til min egen skriving. Utgangspunktet er at skrivingen trigger meg. Jeg opplever at den tar mer tid av tilværelsen og gir meg energi til andre ting. Samtidig har jeg opplevd at krimsjangeren ikke trigger meg på samme måte som før. Dette har blant annet å gjøre med den rolle form og struktur har i fortellerprosessen.

Jeg har jobbet i flere ulike sjangere opp gjennom årene, noveller, film, dokumentar, "vanlig skjønnlitteratur" og krim. Noe av fascinasjonen ved å arbeide i flere sjangre, oppstår når man ser hvor kraftig form og struktur kan virke på sluttresultatene av skrivearbeidet. Bearbeiding av struktur kan være vesentlig for opplevelsen hos publikum, enten det er kinogjengere eller boklesere. Det å fortelle den samme fortellingen som one-line story eller gjøre den retrospektiv eller fortelle gjennom ulike tidplan kan gi helt ulike opplevelser av fortellingen. Fikk dette sist bekreftet ganske nylig på testvisning av en film jeg har skrevet manus til. På forrige visning så vi at noe ikke fungerte. Det førte til en brainstorming og ny klipp hvor fortellingen ble fortalt på en annen måte strukturelt. Resultatet var overveldende og ikke minst gripende.

Jeg tror ikke noen skriveprosess er tjent med å være hundre prosent fri. På den annen side må ikke strukturen få lov til å styre skriveprosessen. For sterk vektlegging av struktur vil gå på bekostning av kreativitet hos forfatteren og opplevelse av kvalitet hos leseren. Ulempen ved krimsjangeren oppstår når formkravene blir for rigide. Da blir bøkene fort kjedelige eller banale. Jeg ser, synes jeg, ofte at formkravene ender med å holde nede fortellinger som har potensiale til å bli noe mer.

Samtidig opplever jeg mye skriving som kompromissvirksomhet. En karakter skal for eksempel ikke gjøre ting som han/hun ikke er skapt for å gjøre. I film: Staying in/out of charachter.. Jeg opplevde med de siste bøkene at jeg ble trigget av et ønske om å jobbe videre med karakterene. Men for å gjøre dette innenfor formkravene, måtte jeg inngå kompromisser jeg mislikte.

Men min skriving er bare en side ved denne saken. En viktig årsak til å forlate sjangeren skyldes Obstfelder-effekten: Her er så underlig. Jeg opplever at sjangeren generelt har fallert. Det store antallet utgivelser fører til at det blir verre å finne høydepunkter i floraen. Det virker på meg som det i forlagsredaksjonene eksisterer en tro på at resultatet blir bra hvis en fortelling har tre akter, nok vendepunkter, en protagonist og en antagonist. Mange ganger blir fortellingen ansett som god nok til og med uten disse elementene. Det virker altså som forleggerne presser form på forfatterne istedenfor å søke etter originalitet og særpreget stemme. Resultatet blir som å se en dårlig film på TV3, verket kan være dramaturgisk riktig konstruert, men problemet er bare at fortellingen er forutsigbar, drit kjedelig og som regel likegyldig og urealistisk. Slike fortellinger forventes dessuten å ha ingredienser som i kokebøker. Jeg har med enkelte av mine utgivelser møtt forleggere som vil for eksempel ha mere vold/skyting i bøkene mine. Spør jeg hvorfor, svarer de famlende at "det forventes". Med andre ord: Slike forleggere søker å utgi noe som de tror markedet vil ha, istedenfor å dyrke fram og foredle det unike i verkene de har tilgjengelige. Da vet jeg med meg selv at om jeg ikke er på feil klode så er jeg i alle fall i feil sjanger. Tiden er inne til å hoppe av rett og slett.

Forlagenes ønske om å fremme bestselgere er legitim nok. Posisjonen som krimforfatter er imidlertid utsatt fordi det store potensialet for bestselgere ligger i sjangerlitteratur. Jeg sa til Aftenposten at sjangeren er blitt en retrettkarriere for b- og c-kjendiser. Ikke noe galt om b- og c- kjendiser. Også de skriver selvsagt så godt de evner. På den annen side: Når markedssituasjonen er slik at en Idol-deltaker har alt å vinne på å skrive en kriminalroman, er det ikke sikkert at jeg har noe i den sjangeren å gjøre lenger.

TE: Ser du positive tendenser i norsk krim?

KO: Et paradoks igjen: Det er også positivt at det skrives mye. Det er gunstig når hundre blomster blomstrer. Sannsynligheten for at det gror fram talenter er større. Samtidig er høy produksjon av litteratur et damoklessverd. Ukritisk bearbeiding i forlagsredaksjonene, forsøk på styring av forfattere i spesifikke retninger, slapt og snilt anmelderi med konge og prinsessekåringer hver høst – kommer til å undergrave den respekten sjangeren har opparbeidet seg. Jeg har lest mange debutarbeider i krim de siste årene. Det sterkeste inntrykket er kanskje den store skrivegleden som finnes og den store bredden. Dessverre ser jeg også at potensielt svært gode bøker har fått slagside fordi forfatteren har fått for liten motstand. Nå kan man kanskje si at noen ganger må en bok gjøres ferdig for at forfatteren skal komme videre. På den annen side ser vi samtidig at et stort antall krimdebutanter har høy frekvens, ofte spytter de ut bok nummer to allerede året etter debuten. Det er et signal om at bok nummer en kanskje kunne gått et par runder ekstra. Sjangermessig synes jeg det er positivt at en del nye forfattere flytter fokus fra politiromanen, og heller ringer inn andre tema, for eksempel Norges nye rolle som krigsnasjon. Jeg har dessuten stor glede av originale stemmer som Gunnerud, Mehlum, Tvedt og Sjøstrand for å nevne noen.

TE: Ville det ikke være bedre å forbli i sjangeren - for å høyne nivået - enn å forlate den?

KO: Noe av ulempen med sjangerens posisjon i dagens Norge er en generell mangel på sjangerbevissthet der denne burde finnes. Når det er få tradisjoner for fordypninger i kriminalsjangeren på universitetsnivå, fører dette til at det er mangel på sjangerkunnskap i avis- og forlagsredaksjoner. De som hevdes å ha kunnskap om sjangeren er gjerne selvoppnevnte, de hevder "å ha lest mye krim" eller de har en gang gått på dramaturgikurs på en eller annen filmskole. Dette igjen fører til famlende og intuitivt forvaltning av denne typen litteratur. Når jeg leser anmeldelser, ser jeg sjelden at boka blir forsøkt plassert i en litterær tradisjon. Forfatterens underliggende litterære prosjekt blir sjelden oppfattet. Forskjellen mellom "vanlig" skjønnlitteratur og krimsjangeren er at i det førstnevnte landskapet virker det som bransjeaktørene fortsatt er relativt redelige. Hvis en svak eller middels men samtidig lettlest story selger godt, går ikke bransjen samlet ut og roper at dette er verdens beste bok, skrevet av et litterært geni og at alle må løpe og kjøpe den. Dette er dessverre ofte tilstanden i krimsjangeren. så kan man spørre, hva er galt med det? Ulempen er at de få gode bøkene blir mindre synlige for hvert år. Dermed blir det vanskelig å finne høydepunktene og inntrykket av en overvurdert og banal sjanger forsterkes.

TE: Du er fersk i Forfatterforeningens litterære råd - hvilke tanker gjør du deg om norsk litteratur generelt?

KO: Det er et veldig stort spørsmål. Jeg er et lesende menneske. På den annen side er det umulig å ha den fulle oversikt over alt som gis ut. Den som tror noe annet kan ta seg en tur på en hvilken som helst bokmesse. Jeg ser på det å bli valgt inn i rådet som et privilegium. Dette er antakelig ett av de veldig få fora hvor ny norsk skjønnlitteratur debatteres utelukkende av hensyn til verket for å hente fram verkets litterære verdi. Jeg leser nå daglig, jeg kan ta dikt til frokost, noveller til lunsj og romaner til kvelds. Det å lese denne mengden ny norsk skjønnlitteratur er lærerikt og utviklende. Det gir ny innsikt og perspektiver jeg ikke hadde tidligere.

Forskjellen på nåværende og tidligere lesing er et større innslag av ydmykhet. Før la jeg bøkene fortere fra meg hvis jeg så svakheter eller mislikte det jeg leste. Nå gjør jeg ikke det lenger. Jeg leter etter styrken i teksten uansett. Jeg har for lengst forstått at jeg ikke har hatt nok kunnskap om ny norsk litteratur. Men jeg tror at en tid i rådet vil gi meg større kunnskap. Utfordringen blir å holde min egen skriving gående samtidig. Det er et stort lesearbeid å sitte i rådet.

TE: Hva slags bøker har du lyst til å skrive i fremtiden?

KO: Da jeg var lærer pleide vi for spøk si til hverandre at skolen kunne vært en ganske fin arbeidsplass hadde det ikke vært for elevene. Overfør det på kriminalsjangeren. Den kunne vært en fin sjanger hadde det ikke vært for kriminaliteten. Ser jeg på de store klassikerne som The last good kiss av Crumley, The long goodbye av Chandler, Glassnøkkelen av Hammett - for å nevne noen - så er styrken ved bøkene plassert i karakterer, miljøskildringer og eksistensielle problemstillinger. Jeg kommer ikke til å forlate de tingene jeg liker ved sjangeren. Jeg vil fortsette å skrive, sikkert også om drap. Men jeg vil skrive det jeg selv finner nødvendig og vil ikke styres av struktur eller hva tilfeldige mennesker måtte ønsker å finne i produktene mine.

BIBLIOGRAFI:

Romaner og fortellinger
Dødens investeringer – kriminalroman (1993)
Seksognitti – kriminalroman (1994)
Miniatyren – kriminalroman (1996)
Siste skygge av tvil – kriminalroman (1998)
En liten gyllen ring – kriminalroman (2000)
Mannen i vinduet – kriminalroman (2001)
Gjensynsgleder – love stories – noveller (2002)
Lille tambur – kriminalroman (2003)
Den fjerde raneren – kriminalroman (2005)
Lindeman & Sachs – roman (2006)
Svart engel – kriminalroman (2007)
Lindemans tivoli – roman (2008)
Kvinnen i plast – kriminalroman 2010
Isbaderen – kriminalroman 2011

Bidrag i antologier
Hunden – Novelle i samlingen Mistanken brer seg – Red. Astrid De Vibe og Irene Engelstad, Gyldendal forlag, 1997
Døden tar telefon– Novelle i samlingen De nye krimheltene – Red. Nils Nordberg, Gyldendal forlag, 2002
Helt ubegripelig – Novelle i samlingen Forbuden frukt, Gyldendal forlag, 2002
Kua – Novelle i samlingen Ingenting å skrive hjem om – Red. Lars Lenth, Kagge forlag, 2002
Vidvinkel – Novelle i samlingen Den skandinaviske gullrekka Gyldendal forlag, 2012
Haikere – Novelle i samlingen Årets påskekrim forlaget Cappelen Damm, 2012

Sakprosa:
Sporløst forsvunnet – dokumentarbok i samarbeid med Ola Thune (2001)
Venezia – forfatterens guide– reisebok (2004). Boken er illustrert med fotografier av Oddleiv Apneseth
Forsvarerens kriminalfortellende behov – essay i samlingen Folkefiende? 70 år med Staff 2004
Fortellingen om Bill Gates – Barnebok 2009